Therese Johaug er profesjonell langrennsløper – kanskje Norges rareste jobb. Jo bedre i skisporet, desto bedre må du være på å håndtere media. Therese takler press på begge områder så tilsynelatende uanstrengt at vi vet hva hun er god for, men hva er hun glad for?

Allsidighet

Det glitrer litt ekstra til i øynene hennes: – Åh, jeg elsker jo å løpe langtur i marka da, sier hun.
Therese Johaug er udiskutabelt god på ski, men det er kanskje her hun er aller best: Når begeistringen stråler gjennom og hun legger på «det elsker jeg» med et halvveis primalt «jah» på slutten om det skulle være noen tvil. Det er gleden over å bruke kroppen, og aller helst utendørs, som danner grunnmuren.
– Og så elsker jeg variasjon, definerer hun som en annen byggestein.
– På våren og sommeren synes jeg det er artig å ha på meg løpeskoa og kunne ha noen løpeøkter på bane for det har jeg ikke gjort på kjempelenge. Og når høsten kjem så synes jeg det er skikkelig digg å ha på rulleskia og kjøre motbakke-intervaller i høstvær.

Karrieren som skiløper er det viktigste for henne nå, men alle løpere har likevel et par spørsmål vi gjerne vil ha svar på: Ja, hun har lyst til å løpe en maraton når hun har lagt opp på ski, «bare for å ha gjort det», og får hun anledning til å løpe 10 000 meter i EM så utelukker hun ikke det.

– Klart det hadde vært veldig morsomt å løpe i EM, men det er mye som skal klaffe for at jeg skal få lov til å løpe der òg, forteller hun ydmykt.
– Jeg må kjenne at jeg har den motivasjonen, iveren, lysten til å legge ned det som kreves. Jeg er jo konkurransemenneske, det er ikke det at jeg trur jeg vil ta en medalje, men jeg vil jo være i en posisjon til at jeg kan få en bedre tid. Hun beskriver løpesko som et av de viktigste verktøyene hun har for å få gjort alle deler av jobben sin, både i skisporet og på bane. Fulltidsjobben på ski innebærer mye løping, og konkurransedager på vinteren både starter og slutter med 30 minutter jogg.
– Jeg er avhengig av gode løpesko. Det sier seg sjøl at hvis en har dårlige gode løpesko og blir skada så klarer en ikke å utføre den treninga en skal, og da blir det heller ikke mye medaljer å høste.

Skader - ikke verdt det

Husker du den sesongen Therese var skadet og ikke kunne stille til start? Ikke vi heller.
– Mye av suksessen min er at jeg klarer å trene veldig allsidig. Det er bra å gå mye på ski og få avveksling, i hvert fall med tanke på skader. Det er ikke noen vits å legge ned jækla mye løpetrening frem mot et EM, og så blir jeg skada får ikke løpe. Omtrent alle løpere vet hvor vanskelig dette er i realiteten. Du har et nytt par sko, en spennende runde, våren er endelig kommet – iveren bobler i kroppen, og naiviteten fortsetter å presse selv når logikken vet at det er for mye.
Therese kontrollerer de boblene, og tilpasning av trening er trygg grunn for henne. Om det gjør det lettere å forstå hvordan hun skaper motivasjon og setter seg nye mål når hun vet hva det innebærer.
Therese kommer til å jakte på disse opplevelsene lenge etter jakten på medaljer er over. Den følelsen som startet lenge før prestasjonene matchet.
– Det var det at jeg likte å presse meg sjøl og være ute i naturen. Det har kanskje mye å gjøre med at bestefar ofte var med på trening, sier hun og smiler.
Han reiste og så på meg trene, og skrøt veldig tå meg og at jeg gikk så fort, så jeg fikk sjøltillit. Så merket jeg at når jeg trente ble jeg bedre og bedre.
Hun blir fortsatt nervøs i bilen på vei til alle skirenn. Da er det nesten så hun helst har lyst til å snu. Så fort hun entrer stadion tar rutinen og jobben over. Ideelt sett, og stort sett, kommer hun i så god modus at kjæresten kan ha stått én meter unna og heia, men hun har ikke peiling på hvor han har stått.
–Da er jeg så inne i meg, og inne i den jobben jeg gjør. Han tuller med at «det er ikke vits i at jeg kommer og ser på skirenn, du legger ikke merke til det læll», sier hun med letthet og ler.