Raceday! Etter en vellykket «dagen før dagen», med blant annet felles shake out run, race-brief og pastaparty var vi klare for løpsdag i Lofotens vakre omgivelser. Jeg startet dagen som jeg pleier når jeg skal løpe konkurranse, med en liten luftetur hvor jeg får ristet litt på bena. Nede i spisesalen var allerede noen på plass ved frokostbordet, og flere strømmet til etter hvert. God stemning, men også noe nerver å spore hos enkelte. Jeg var definitivt en av dem.

Vi bodde rett ved start, så det var bare å tusle bort til startområdet når skoene var strammet og løpevesten på. Det myldret av spente deltakere på torget og alt lå til rette for en strålende dag i fjellet. Noe varmt, men vi kunne ikke klage på finvær og strålende sol. Noen minutter før start vartet arrangøren opp med felles «trommeklapping», og standarden for dagen var satt. 32 km og 1600 høydemeter fordelt over to fjell ventet oss!

Personlig er det ikke så ofte jeg løper fjelløp, så erfaringen min med slike konkurranser er begrenset. Jeg hadde imidlertid plukket opp gode tips fra våre erfarne løpere i Untold Movement de siste dagene, i tillegg til at jeg hadde fjorårets stjernesmell friskt i minnet. Planen i år var derfor en litt mer konservativ åpning, med mål om å komme seg så billig som mulig over det første fjellet. I tillegg måtte jeg være mye flinkere på inntak av både væske og næring underveis enn jeg var i fjor, og hadde lagt en tydeligere plan på dette.

Bakkene opp til toppen av Matmora er den tøffeste delen av løypa. Her klatrer vi fra omtrent havnivå og opp til løypas høyeste punkt på 790 moh., altså en sammenhengende stigning på nesten 800 høydemeter. Som en av arrangørene så fint sa det: «Matmora er ei fast bestemt dame, og viker ikke ei tomme». Kvartetten vår slo voldsomme sprekker oppover i dalen, og den tøffe mentale kampen som alltid kommer mot slutten av et løp var definitivt i gang. Den brutale stigningen betaler seg i et fantastisk utsyn på toppen, og siste del av løypa er det absolutt verdt å løfte blikket opp fra egne skotupper og ta inn omgivelsene rundt seg.

For min egen del gikk det egentlig fint fra toppen og inn. Selv om jeg var veldig sliten fikk jeg plukket et par plasser og løp inn til en 8. plass, 10 min raskere enn i fjor. Kollega og kompis Ola kom på plassen foran, så vi hadde en artig og spennende duell nesten helt inn til målstreken. Ikke første, og forhåpentligvis ikke siste gang.

Stemningen i målområdet etter løpet var fantastisk. Fint vær, bademuligheter, grilling og fornøyde deltakere. Mitt inntrykk er at deltakere som er med på fjell- og terrengløp i større grad er opptatt av opplevelsen og mestringsfølelsen det gir å gjennomføre, enn tid og plassering. Det er noe eget å dele det du nettopp har vært gjennom sammen med andre som også har slitt seg gjennom det samme.